Silybum marianum (L.) GAERT.

Historie

Allerede hos Plinius og i Dioskurides’ «De Materia medica» ble sillybum nevnt som en tistelaktig legeplante. Navnet er avledet fra det greske síllybon eller sílybos og betyr «dusk» eller «kvast». Artsnavnet marianum stammer fra latin og har sammenheng med en legende som forteller at de hvite flekkene på bladene stammer fra melken til den hellige Maria som dryppet på bladene til denne tistelarten da hun matet barnet sitt under flukten fra Egypt. Mariatistel er en svært gammel legeplante. Den blir anbefalt i viktige legebøker fra middelalderen, som i Matthiolus’ «Kreutterbuch» fra 1626 – «gegen das Seitenstechen der Geelsucht» og i Adam Lonitzers (= Lonicerus) «Kreuterbuch» fra 1679 står det at den er god ved betennelser i leveren.

 

Botaniske kjennetegn

Mariatistel er ett–toårig og blir opp til 1,5 m høy. Bladene er iøynefallende med sin grønnlig-hvite glinsende marmorering, sine innbuktninger og torner på bladranden. På stengelen, som er forgrenet i enden, sitter det yppige bunter med rødfiolette rørblomster i kraftige, bakoverbøyde tornete hylsterblad. De mørkebrune, eggformede fruktene med hardt skall (= akener) har silkeaktige, hvite, lett nedadhengende hårbunter (= Pappus, fra gr. pappos = gråhårig mann). Blomstringstiden er fra juni til september. Tidligere hørte mariatistelen botanisk sett til slekten Carduus, og i det farmasøytiske nomenklaturet finner man ofte det tidligere brukte navnet Carduus marianus, noe som kan føre til forvirring.

 

Forekomst

Mariatistelen stammer fra middelhavsområdet og er finnes fra den iberiske halvøya til Sør-Russland, Nord-Afrika og Lilleasia. Den er blitt brakt med til Nord- og Sør-Amerika og også til Sør-Australia. I Mellom-Europa er den ofte å finne i vill tilstand. Planten foretrekker områder som er solrike og tørre, som fjellskråninger, veikanter, gruset mark og beitemark.

 

Bearbeidelse

Både planten og fruktene, da uten pappus, blir brukt medisinsk. Fruktstandene blir høstet like før de er helt modne, det vil si august til september, så ettermodnes de og frøene sankes ved tresking. A. Vogel lager et alkoholmaserat av frukter som ikke er delt opp. På denne måten er det mulig å sørge for at den silymarinen som er lokalisert blir ekstrahert uten at den fete oljen i frukten blir løst ut. Mindre vanlig er det å lage te av frukten – den må i så fall trekke i minst 10 minutter. I Frankrike er de unge bladene, blomsterhodene som ennå er lukket og rotstenglene ansett for å være delikate grønnsaker.