Sepia officinalis L.

Historie

Blekkspruten og dens ulike deler har til alle tider vært brukt til forskjellige formål. Kjøttet fra musklene (Calamares) og eggene er næringsmidler som er svært etterspurte. Det tørkede sekretet fra blekkjertelen tjener som høyt ettertraktet akvarellfarge, sepiablekk- og sepiatusj innenfor malerkunsten. Det skilles da mellom naturlig sepia (Sepia vera), den som er rødlig farget med krapplakk (fra Rubia tinctoria) og kolorert sepia som er tilsatt kjemisk umbra. Etter Soranus ble Sepia-blekk tidligere brukt mot håravfall. Det hvite ryggskallet til blekkspruten (Ossa sepia) blir også benyttet. Slike hvite skall (Marina) fra døde dyr brukes medisinsk som middel til fremme av knokkelsubstansdannelsen og innenfor folkemedisinen som feber- og magemiddel. Det tjener også som ingrediens i tannpulvere, som slipemiddel for treverk, dessuten bruker burfugler å kvasse nebbet sitt med slikt pulver. De harde skallene (Pescheria) som tas fra levende dyr, brukes til å lage støpeformer for gull.

Zoologiske kjennetegn

Blekkspruten er en mollusk (et bløtdyr) med en relativ flat, oval kropp som er omgitt av en hudfold, kappen. Blekkspruten er 35–40 cm lang. Det innerste, porøse skallet er formet som en langstrakt opptil 25 cm lang plate. Dette bløtdyret har relativt korte fangarmer og to lange tentakler med sugekopper i enden. Øynene er overdimensjonerte, med et sterkt uttrykk, og er høyt utviklet. Interessant er den meget forandringsdyktige, levende og flotte fargen på dyret. Blekkspruten er i stand til å tilpasse seg fargene i omgivelsene. I ro er ryggen brungul, området rundt øynene er blålig og kappen fiolett.

De bakoverpekende bevegelsene den gjør for å forflytte seg, skjer ved at vann presses ut av kapperommet. I bakerste ende av innvollssekken ligger den usedvanlig store blekkposen som er både en kjertel og et lagringsorgan. Posen er fylt med en brun, ugjennomsiktig væske. Når fare truer, endrer fargen seg på hele dyret, og det oppstår flekker med forskjellig farge. Deretter tømmer den blekkposen og hyller seg inn i en mørk sky for å flykte fra det som truer. Blekksprutene er særkjønnete og forplanter seg ved egg som blir lagt på klipper ved havet og som er svært rike på eggeplommer.

Forekomst

Blekkspruten er hjemmehørende i havet langs kysten av Middelhavet, særlig Adriaterhavet, og forekommer også i Atlanteren og Stillehavet. Dyret foretrekker relativ grunt vann med sølete eller sandholdig bunn. Det ovale, indre skallet til døde blekkspruter, er ofte å finne langs strendene.

Bearbeidelse

A. Vogel bruker det tørkede sekretet fra blekkjertelen til å fremstille en homøopatisk dillusjon i overensstemmelse med den aktuelle homøopatiske legemiddelboken HAB (Homöopathisches Arzneibuch).