Pimpinella anisum L.

Historie

Allerede i det berømte Papyrus Ebers, som ble skrevet cirka 1550 f.Kr, blir anis nevnt. I antikken var anis bestanddel i vidunderlegemiddelet theriak, som ifølge Plinius hjalp mot alle sykdommer og forgiftninger. Fordi anis gjaldt for å være en appetittvekker, kalte man den også aniketon, «den uovervinnelige». Den romerske militærlegen Dioskurides kalte anis for «et spesielt godt legemiddel» i sin «Materia medica». Opphavet til betegnelsen pimpinella ligger fremdeles i mørket. Det stammer fra romansk og dukker opp for første gang i det 7. århundret hos den italienske legen Benedictus Crispus. Navnet ble imidlertid benyttet for de forskjelligste planter, slik at det i dag ikke mer lar seg fastslå hvilken art som var ment. Anis var en godt likt plante gjennom århundrene. Av anis lages mange typer brennevin som ouzo, raki, pernod, pastis, goldwasser og anisette.

Botaniske kjennetegn

Anis er en ettårig staude som blir opp til 60 cm høy. De nederste bladene er runde til nyreformede, mens stengelbladene blir mer og mer oppdelte, det vil si to–trefinnete, jo lenger oppe de står. Den runde, rillede stengelen forgreiner seg i øverste del og danner øverst sammensatte skjermer med hvite blomster. De grågrønne, pæreformede fruktene har tett med hår og inneholder to frukter med lyse nerver. Hele planten lukter aromatisk av anis. Blomstringstiden er fra juli til august.

Forekomst

Anis antas å være hjemmehørende i middelhavsområdet og det vestlige Asia. I dag blir den dyrket, da særlig i Orienten, India og på området til det tidligere Sovjet. Anis forekommer sjelden i vill tilstand. Ved høstingen blir plantene revet opp av jorden, tørket og fruktene tresket og renset.

Bearbeidelse

A. Vogel benytter anisolje, som ved hjelp av vanndampdestilasjon blir utvunnet fra de modne anisfruktene. DAB 10 og Ph.Helv.VII innbefatter i sine monografier for Anisi aetheroleum stjerneanisolje fra Illicium verum HOOKER, som i sin sammensetning stemmer nesten helt overens med anisolje. Anisfruktene blir for det meste knust i morter og tilberedt som infusjon. Som allerede nevnt, tjener planten også til fremstilling av brennevin og likører samt krydder til bakeriene.