background

Passiflora incarnata L.

Pasjonsblomst

Passiflora incarnata


Historie

Pasjonsblomst var velkjent som legemiddelplante blant indianerne i Sør-Amerika, og den ble hyppig brukt i brasiliansk folkemedisin. Den spanske legen Monardes oppdaget blomsten i året 1569 i Peru. Førti år senere ble den innført som prydplante i Europa, men lenge før pasjonsblomst gjorde sitt inntog blant Europas legemidler, ble botanikere fascinert av blomstene på denne klatreplanten. Jesuitten Ferrari, som offentliggjorde verket «De florum cultura» i 1633, så i dens blomst samtlige torturredskaper som representerte lidelseshistorien: De trelappete bladene symboliserte lansen, rankene piskingen), de tre griflene korsnaglingen, arrene svampen som var gjennomtrukket med eddik, kransen av tråder tornekronen, de fem støvposene de fem sårmerkene og den stilkete fruktknuten (Androgynophor) kalken, eller – i en annen tolkning – pålen som Kristus var bundet til under piskingen. Jesuittene ga pasjonsblomsten dens latinske navn. Det ble satt sammen av passio, «lidelsen», flos, «blomsten» og incarnata som betyr «den som er blitt kjød».

Sitt inntog i fytoterapien hadde pasjonsblomsten i andre halvpart av nest siste århundre, takket være amerikanske homøopater. I lave potenser har middelet blitt bevart som sedativum Dens kardiotone virkning fikk bare betydning i Sveits og Frankrike. Under 1. verdenskrig ble pasjonsblomsten brukt som nerveberoligende middel mot såkalt «krigsangst».

 

Botaniske kjennetegn

Den hardføre klatreplanten har tykke, kjøttfulle, svært vidtrekkende røtter. Fra rhizom og røtter springer det ut tallrike stengler med langsgående striper. De kan bli opp til 10 m lange. Løvet har dype, tredelte lapper. Langs kanten er de sagtannet, og undersiden har fine hår. På bladflaten befinner det seg krumme, ekstraflorale nektarier. Bladene sitter spredt på stengelen. Fra bladhjørnene springer det ut små sideblad, fine korketrekkerranker og en blomst på lang stilk. Den særegne blomsten har et tverrsnitt på cirka 8 cm. Den har fem kraftige begerblad som er grønne på utsiden, hvite på innsiden og står vekselvis sammen med fem hvite kronblad på omtrent samme størrelse. Innenfor kronbladene befinner det seg en mer stråleaktig ordnet krans av fine tråder som er hvite inni og fiolette utenpå, og forhindrer insektene i å nå frem til nektaren. De tre ovale, sagtannete ytterste bladene er brer seg flatt utover og er vokst sammen ved grunnen til en begerformet blomsterbunn. Blomsterbunnen står som en sentralsøyle på omtrent 1 cm. Den bærer en eggformet fruktknute med tre sprikende griffeler som står langt fra hverandre, og som i enden er noe tykkere og danner et hodeformet arr med fem buede, sprikende støvtråder under. De velduftende blomstene er åpne bare én, toppen to dager. Ut fra fruktknuten modnes det om høsten ett eggformet, gulgrønt til blekoransje bær. De spiselige fruktene på omtent 6 cm, smaker lite og inneholder tallrike rynkete frø som er omgitt av et søtlig, pulpøst fruktkjøtt. Arten Passiflora edulis har kulinarisk interesse som leverandør av pasjonsfrukt (maracuja, purpurgranadilla). Den blir ganske enkelt delt i to og spist med skje, eller den blir brukt til fruktyoghurt og saft. Blomstringstiden er fra juli til september.

 

Forekomst

De over 400 artene av slekten Passiflora er i hovedsak planter som hører hjemme i tropisk regnskog, og derfor er bestanden truet på flere måter. De fleste artene var opprinnelig hjemmehørende i USAs sørstater og i Mellom- og Sør-Amerika. Botanikere og blomsterelskere sørget for en verdensomspennende utbredelse slik at arten i dag er å se i alle tropiske og subtropiske områder. Noen arter er mindre kuldeømfintlige og kan overvintre i milde og frostfrie områder i Europa, hvor de iblant også er å se i vill tilstand. Drogen stammer i dag i all hovedsak fra plantekulturer. De viktigste dyrkingsområdene er India, Florida, Italia og Spania.

 

Bearbeidelse

A. Vogel anvender de friske delene som står over jorden fra planter som er dyrket biologisk og som blir høstet i løpet av blomstringstiden. Av dette lages det et alkoholholdig uttrekk som alt etter behov blir potensert til homøopatiske dillusjoner.

I drogeutsalgene blir det relativt ofte sett droger fra andre Passiflora-arter. Det er ikke lett å se forskjell, og skal man skille dem fra hverandre, kreves det nøyaktig mikroskopiske og kromatografisk undersøkelser. Ifølge Ph. Helv. VII bør medisinen ikke inneholde Passiflora caerulea fordi denne har et relativt høyt innhold av cyanogene glykosider som gjennom enzymatisk spalting danner blåsyre.