Melissa officinalis L.

Historie

Ordet Melissa er en forkortet mellomlatinsk form fra det greske melissophyllon som betyr «bieblad». Det er avledet fra det greske melissa eller melitta (= bie) og meli (= honning). Officinalis er nylatin og betyr «til bruk i apoteket». Allerede i oldtiden ble melisse dyrket som bieforplante. Virgil og Plinius forteller at på grunn av sin sterke lukt var melisse et middel man brukte for å rengjøre nye bikuber. Melissens medisinske anvendelse er en 2000-årig tradisjon. I det 10. århundret ble planten brukt av arabiske leger til å styrke hjertet og mot melankoli. I kapitulariene til Karl den store ble det bestemt at melisse skulle plantes i enhver klosterhage.

 

Botaniske kjennetegn

Melisse er en 50–80 cm høy, flerårig urt med firkantet, ofte forgreinet stengel med lite hår. Bladene er motsatte, brede og eggformede til hjerteformede med uregelmessige innsnitt eller sagtannet bladrand. De mørkegrønne bladoversidene er svakt håret og med tydelig fremtredende nerver. Blekhvite, cirka 1 cm store leppeblomster sitter i små grupper i bladhjørnene. Lukten av blomster og opprevne blad er krydret aromatisk og minner sterkt om sitron. Blomstringstiden er fra juni til september.

 

Forekomst

Planten stammer fra det østlige middelhavsområdet og fra Vest-Asia. I Europa blir den dyrket i hagene, men kan også vokse vilt på solrike steder helt opp til omtrent 1000 moh.

 

Bearbeidelse

Bioforce bruker friske skuddspisser fra kontrollert, biologisk dyrket melisseplanter til fremstilling av alkoholholdig uttrekk. Innhøstingen foregår 3–5 ganger i året når bladstadiet befinner seg forut for knoppdannelsen.

Melisse er mye brukt som te. Den anvendes på mange vis som krydder i orientalske retter og sommerlige drikker. Videre er den en viktig ingrediens i urtelikører (f.eks. Chartreuse, Bénédictine) eller ved destillater som Melissengeist. Melisseblad brukes også som salt i badevannet og som krydderputer. Den eteriske oljen blir også brukt som medisin.