background

Humulus lupulus L.

Humle

Humulus lupulus


Historie

Slektsnavnet som ble brukt i middelalderen, Humulus, skal stamme fra et slavisk ord, chmele (humle), eller fra gammelgermansk Humel/Humela (bære frukt). At navnet skal være avledet av det latinske humus (jord), er imidlertid neppe riktig. Artsnavnet lupulus er forminskningsformen for lupus (ulv), som, uten at det er riktig, henspiller på den angivelige evne humlerankene har til å kvele andre planter. Opphavet til det tyske navnet (Hopfen) er man ikke helt sikker på. Det stammer sannsynligvis fra det norske hupp, som betyr «kvast». Humle var riktignok kjent i oldtiden, men det ser ikke ut til at den ble brukt verken som legemiddel eller til ølbrygging. Først etter at den arabiske legen Mesuë (8. århundre) lovpriste humlesirupen som et godt middel ved gallefeber og til å rense blodet, dukket den opp i middelalderens klassiske urtebok. Hos Lonicerus kan man lese at det å drikke en blanding tilberedt på humle hver morgen og kveld i tre til fire uker kunne rense blodet og fordrive den melankoli som igjen var årsak til sjuskethet, skurv, skabb og spedalskhet. Drikken ville også drive ut slikt som skyltes urent blod. Når vannet var drukket, åpnet miltforstoppelser seg, smertene ble borte og alle slike sykdommer som man får ved forstoppelse i milten forsvant. Legen Arzt Bohn, som hadde sitt virke i begynnelsen av det forrige århundret, skrev: «Humle har en sterk vanndrivende virkning og kan brukes til å bekjempe urinsur konstitusjon. Humle gjelder også som beroligende middel.»

 

Botaniske kjennetegn

Humle er en 4–8 m lang, flerårig slyngplante som foretrekker å vokse opp etter hekker og gjerder og i skogsbryn. Fra den forgreinede rotstokken vokser det om våren tynne, grove stengler med ankeraktige klatrehår som har en forbausende evne til å feste seg. Humle er, i motsetning til de fleste slyng- og klatreplanter i Europa, en plante som dreier seg mot høyre. De hjerteformede tre- til femlappete bladene er spiss og tannete langs kanten og står motsatt enkeltvis. Humle har mannlige og kvinnelige blomster på ulike planter.

De mannlige blomstene har hengende blomstertopper med grønn-hvite, femflikete hamser i bladhjørnene. De utvikler ingen lupulinkjertler og blir derfor ikke dyrket. De kvinnelige plantene har en slags kongleaktige aks som utvikler små, eggformede fruktstander av gulgrønne skjell. Den indre skjellflaten har gulrøde kjertler som gir humleplanten en særegen bitter smak. Humle blir bestøvet ved hjelp av vinden. Blomstringstiden er fra juli til august.

 

Forekomst

Humleplanten har sitt opprinnelige hjemsted i Øst-Europa og Vest-Asia. Planten elsker dyp, næringsrik jord og lune områder i skogkanter og hekker opp til 1000 moh. I Europa har humle vært dyrket siden slutten av merovingerkulturen (ca. 3.–8. århundre). I dag blir humle kultivert i mange land med moderat klima i stort anlagte humlehager med høye stenger eller snorer.

 

Bearbeidelse

A. Vogel lager alkoholholdig uttrekk av humlekongler som sankes i august. Disse blir biologisk dyrket. I dag blir humlekonglene for det meste brukt i ølproduksjonen. De gir ølet en karakteristisk, bitter, krydret og aromatisk smak. Dessuten blir ølet mer holdbart med humle fordi de ødelegger de bittersure, grampositive bakteriene. Tørkede humlekongler blir puttet i puter og skal da virke positivt på søvnen. De brukes også ofte i teblandinger. Man nå være klar over at humle ikke kan lagres mer enn ett år – da begynner dens effekt å avta.

Humlekonglene brukes også i medisinsk sammenheng. Tidligere ble humleskuddene spist som asparges.