background

Hedera helix L.

Bergflette

Hedera helix L.


Historie

Bergflette ble nevnt av flere skribenter allerede i antikken. I det gamle Egypt var planten viet Osiris, frukbarhetsguden og herskeren over dødsriket. I gresk og romers mytologi var bergflette, ved siden av vin, vingudene Dionysos’ og Bacchus’ attributt. Også i den førkristne symbolikken og i middelalderens katedraler fant man igjen og igjen bergflettemotivet. Hedera er det latinske navnet for bergflette og ble brukt allerede av Virgil og Plinius. Det skal være avledet av det greske hédra, som betyr «å sitte», og som viser til hvordan røttene fester seg. Det greske helix betyr «tvunnet» eller «spiralformet». Fra et botanisk synspunkt er denne artsbetegnelsen ikke korrekt fordi bergflette ikke har ranker og ikke tvinner seg rundt noe som gir støtte. Planten holder seg fast ved å klatre med røttene. Opphavet til det tyske navnet (Efeu) er ikke helt klart. Betegnelsen Efeu er kjent tilbake til det 9. århundret og folkeetymologisk sett har det utviklet seg fra det gammelhøytyske ebihouui over ebah, ephew, efheu og mange mellomformer. Den medisinske effekten av bergflette er godt belagt. Allerede i hippokratiske skrifter ble bergflettens rot, blad og bær beskrevet som et legemiddel til både innvortes og utvortes bruk.

 

Botaniske kjennetegn

Bergflette er en opp til 20 m høy, svært hardfør klatreplante som fester seg ved hjelp av festerøtter på trær, klipper og mur. Den er ingen snylter! At trær som er dekket av bergflette dør, sies å ha sin årsak i kvelning fordi bergfletten forvedes og dermed forhindrer treet i å vokse. Det finnes 500 år gamle bergfletteeksemplarer med stammer som er opp til to meter i diameter.

Fra den vedaktige rotstokken vokser det opp runde, forgreinede stengler med tre- til femlappete, mørkegrønne blad. Disse læraktige bladene som er glinsende på oversiden og preget av lyse nerver, tåler vinterklima. Om høsten bærer de øverste greinene grønnlige, unnselige blomsterskjermer. Om våren modnes de giftige bærene som først er grønne, så blåsvarte. Greinene som bærer blomster, har en annen form på bladene ( (= bladdimorfismus); de er eggformet til lansettformet og har hel rand. Bergfletten danner bare blomster når den vokser på varme, vindstille steder og planten er blitt 8–10 år. Den forplanter seg overveiende vegetativt. Blomstringstiden er fra september til oktober, frødannelsen påfølgende vår.

 

Forekomst

Bergflette er hjemmehørende i Vest-, Mellom- og Sør-Europa samt i Sørvest-Asia. Planten elsker løvskoger, varme klipper og mur og trives opp til 1800 moh. Takket være sine klatreegenskaper er den godt likt som prydplante og murpynt i hagen. Bergflette er den eneste representanten Araliazeen-familien har her hos oss, og er som sådan en slektning av Det fjerne Østens ginseng.

 

Bearbeidelse

Bioforce samler den viltvoksende planten og lager et alkoholholdig uttrekk av friske, ikke-forvedede skudd fra blomstrende planter. Sankingen foregår om høsten. Tilberedelse av te er lite vanlig, derimot finner man bergfletteblad i homøopatiske dillusjoner.