Gentiana lutea L.

Historie

Gentiána er latinsk og, ifølge Plinius og Dioskurides, oppkalt etter Genthios, den siste kongen over de illyriske labeatene, som skal ha oppdaget plantens helbredende kraft. Lutea er avledet fra det latinske lúteus, som betyr «gul». Gulsøte ble utførlig behandlet allerede hos Dioskurides, Plinius, Celsus og Galenos og gjaldt som middel mot bitt fra giftige dyr, mot smerter i siden, lever- og magelidelser, kramper og feber. Leonhard Fuchs skriver i det 16. århundret at gulsøte og saften fra denne er et utmerket legemiddel mot forstoppelse, allslags gift og særlig er anvendelig for dem med svak mage.

 

Botaniske kjennetegn 

Gulsøte er en hardfør plante som kan bli opp til 60 år gammel. Den kraftige roten danner i løpet av noen år en bladrosett nede ved bakken. Fra det tiende til det tolvte året utvikler det seg fra denne en hul stengel på over én meter med store, brede lansettformede, blågrønne blad med motsatt bladstilling. Bladene har kranser med blomster i bladhjørnene. Blomsterbegerne er rørformede. De gullgule blomstene er ordnet i rekker i en femfliket krone. Blomstringstid er fra juli til august.

 

Forekomst

Gulsøte er en fjellplante og vokser på eng i en høyde av 750 til 2500 m. Planten er hjemmehørende i prealpint og alpint terreng i Sentral-Europa, Sør-Europa og Lilleasia. Gentiana lutea er den eneste søtrotarten som lar seg kultivere til bruk for drogeutvinning.

 

Bearbeidelse

A. Vogel anvender de friske røttene fra flerårige planter som vokser vilt til fremstilling av alkoholholdig grunntinktur. For tilberedelsen av medisiner blir røttene gravd ut om våren eller tidlig på sommeren og raskt bearbeidet for å forhindre fermentering. Fermenterte røtter, som er aromatiske, men lite virksomme, brukes til fremstilling av søtrotsnaps og andre bitre likører.