background

Echinacea purpurea (L.) Moench

Rød solhatt

Echinacea purpurea


Historie

Navnet Echinacea er avledet fra det greske ordet echinos, som betyr «pinnsvin» på grunn av den piggete blomsterstandbunnen. Purpurea er latin for purpur, et ord som beskriver en rødlig-fiolett farge. Solhatt var en av de viktigste legeplantene til prærieindianerne i Nord-Amerika, spesielt Cheyenne, Dakota (= Sioux, Oglala), Kiowa, Crow, Omaha, Pawnee, Ponca, Teton, Delaware og Komantschene. De brukte saft og grøt av den knuste urten eller de tygde stykker av roten. Avkokninger ble ikke så ofte benyttet. Bruksområdene var tallrike, og mange er kjent også i dag. De omfatter blant annet behandling av sår, forbrenninger, tannkjøttbetennelser, tann- og halssmerter, forkjølelse, hoste, kusma, meslinger og gonoré. Antidit forteller ofte om bruken av Echinacea ved slangebitt, insektstikk og i sin alminnelighet ved forgiftning. Man kan gå ut fra at indianerne ikke skilte mellom de ulike Echinacea-artene, men benyttet den arten som vokste der de bodde. De hvite nybyggerne i Nord-Amerika lærte å bruke solhatt av indianerne. Allerede i 1737 ble planten og dens medisinske anvendelse beskrevet av John Clayton i hans «Catalogue of Plants, Fruits, and Trees Native to Virginia». Senere ble Echinacea i all hovedsak brukt av naturleger i folkemedisinen, da under navnet «Black Sampson». I 1852 ble E. purpurea for første gang ført opp i «Ecclectic Dispensatory of the United States», og den vellykkede bruken ved syfilis ble nevnt. Det første farmasøytiske spesialmiddelet ble fremstilt og distribuert i 1869 av H.C.F. Meyer som var av tysk avstamming. Han kalte middelet «Meyers blodrenser». Dette skjedde i Pawnee City. Urten og dens positive virkning ble stadig mer kjent. Likevel ble effekten av purpursolhatt ikke anerkjent i 1909, og dermed kom den heller ikke med på listen «New and Non-Official Remedies».

I 1911 ble den første omfattende farmakognostiske avhandlingen om E. angustifolia med tallrike mikroskopiske tegninger publisert. I 1930-årene avtok interessen for solhatt i USA, og stadig færre artikler ble offentliggjort. I Europa fattet man interesse for solhatt først fra 1897. Clarke beskrev i 1900 utførlig de kliniske resultatene i sin «Dictionary of Practical Materia Medica» som ble gitt ut i London. En homøopatiske legemiddeltest ble publisert i 1906, og i 1924 ble E. angustifolia tatt inn i dr. Wilmar Schwabes «Homöopathisches Arzneibuch». Stauffer og Madaus var viktige foregangsmenn når det gjaldt anvendelsen av Echinacea i Europa [1]. Senere ble det forsket intensivt på Echinacea-arten, både morfologisk, farmakologisk og klinisk. Det foreligger i dag et omfangsrikt materiale.

Alfred Vogel lærte å kjenne purpursolhatt på begynnelsen av 1950-tallet under en reise gjennom USA som blant annet førte ham til Sør-Dakota. Han inngikk vennskap med Dakota-høvdingen Black Elk, som ga ham en innføring i stammens legekunst og Echinacea-frø i gave. De første plantene fra disse frøene ble oppstarten til hans egne forsøk med Echinacea, en plante som skulle bli en av hans aller viktigste.

Botaniske kjennetegn

Rød solhatt er en flerårig plante med relativt fine, forgreinede røtter. Fra disse vokser det opp 60–150 cm høye, kraftige, forgreinete stengler som er svakt hårete. De mørkegrønne stilkete nederste bladene er eggformede til lansettformede, med spisse eller grove tenner. De noe mindre bladene som sitter godt festet på stengelen lenger oppe er grovt sagtannete eller helrandete. De langstilkete, koniske blomsterkurvene har en høyde på 1,5–2,5 cm og et tverrsnitt på cirka 4 cm, de omtrent 5 mm lange oransje til mørkerøde rørblomstene er overraskende harde og har i tysktalende område gitt planten navnet «Igelkopf» (=pinnsvinhode). De purpurfargede, hengende skiveblomstene har en lengde på 4–6 cm. Takket være sine morfologiske kjennetegn (f.eks. de eggformede, tannete bladene, høyden, dens greinete habitus, de mørke purpurfargede skiveblomstene) er E. purpurea tydelig karakterisert. Blomstringstiden er september det første året, deretter fra juli måned av.

Forekomst

Echinacea-plantens opphavsområde er de midtre og sørøstlige delene av USA. Der er noen arter, som eksempelvis E. angustifolia, die E. purpurea og E. pallida svært vanlige, mens andre arter, som E. laevigata, E. tennesseensis og E. Paradoxa, bare forekommer i strengt avgrensede områder. E. tennesseensis står på listen over truede plantearter. E. purpurea foretrekker relativt fuktige voksesteder med halvskygge, for eksempel i lysninger eller skogsbryn, og vokser fra lavlandet opp til 1500 moh. Forfalskninger av Echinacea-droger har forekommet, det samme gjelder forfalskninger av rotdroger fra Parthenium integrifolium. Egen dyrkning av E. purpurea, slik A. Vogel gjør det, sikrer kvaliteten. De genetiske enhetlige egenskapene beskytter naturlige forekomster fra rovdrift.

Bearbeidelse

A. Vogel anvender friske blomstrende og nesten blomstrende Echinacea purpurea-planter til å lage alkoholholdige uttrekk, dessuten anvendes friske, minst tre år gamle røtter fra egen biologisk dyrking til fremstilling av grunntinktur. Potenseringen av den homøopatiske dillusjonen gjøres ved å riste for hånd.

Urten og røttene blir også brukt til te, saft, salver og injektabilia. Noen firmaer utvinner nå Echinacea-poly-sakkarider i stor teknisk målestokk fra vevskulturer i fermentanlegg. Preparater som fremstilles på denne måten, kan imidlertid ikke betegnes som fytofarmaka.