background

Crataegus monogyna & laevigata

Hagtorn og parkhagtorn (med én eller to grifler)

Crataegus


Historie

Allerede Dioskurides (1. århundre) nevner hagtorn i sitt verk. Han kalte den krátaios, et ord som kommer fra gresk krátys for «hard», og «sterk» med henblikk på den harde veden. Etymologien kan også ses i sammenheng med kratos (som i ordet aristokrati) i betydningen «har alltid vært her». Theofrast (3. århundre f.Kr.), en elev av Aristoteles, kalte planten kunosbatos, og det er grunnen til at den i middelalderens urtebøker (f.eks. hos Lonicerus) er ført opp under navnet Cynosbatus Theofphrasti. Artsbetegnelsen monogyna betyr «med én griffel», laevigata betyr «glattet ut», og den eldre betegnelsen oxyacantha står for «spisstornet». Det tyske navnet Weissdorn (weiss = hvit) viser til den hvite blomsterprakten om våren. De gamle germanerne brukte hagtornfrukten som næringsmiddel, rå eller kokt som mos. Den harde, rødlige veden ble brukt til verktøy. Crataegus var et motiv som ofte ble fremstilt i kunst og kultur. Portalen til katedralen i Reims og et kapitél i Naumburger Dom (begge 13. århundre) er smykket med blad fra hagtorn. Denne fremstillingen og det ofte brukte navnet «kristtorn» viser til en legende om Kristi tornekrone, som var flettet av hagtorngreiner.

En berømt hagtorn blomstret en gang i klosterhagen i Einsiedeln. Ifølge sagaen skal den ha stammet fra et skudd som hertug Eberhard II. av Württemberg (14. århundre) tok med fra en reise til den hellige grav i Jerusalem. Denne hagtornen gikk for å ha legende kraft, og det er ikke til å undres over at dens blomstrende greiner ble brukt som beskyttelse mot ond trolldomsmakt. Jan Breughel den eldre fremstiller greiner av hagtorn på mange av maleriene sine.

Urtebøkene fra middelalderen anbefaler hagtorn mot magekolikk og løs mage. Den første opplysningen om plantens virkning på hjertet stammer fra Quercetanus, livlegen til Henrik IV. av Frankrike, som laget en «alderssirup» av hagtorn. Planten ble imidlertid først allment kjent som hjertemedisin i midten av forrige århundre gjennom en indisk lege ved navn Green. Siden den gang har den hatt sin faste plass blant våre legemidler.

 

Botaniske kjennetegn

Hagetorn med én griffel er et sterkt forgreinet lite eller middelstort tre med tornete greiner. Disse har glinsende, ovale til rombeformede, tre- til femdelte og kraftig flikete blad. Fargen er mettet grønn. Blomstene har hvite til rosafargede kronblad og én griffel og er ordnet i skjermlignende topper. Om høsten danner de lysende røde, eggformede til kuleformede frukter med tverrsnitt på 4–8 mm og lengde på 6–10 mm. Den gule, melaktige innmaten inneholder en stein. I enden av bæret er det en liten innhulning. Rundt denne ser man rester av de fem kronbladene.

Hagtorn med to grifler er svært lik den med én, men bladene har bare tre fliker og er butte og sagtannete. Blomstene har to til tre grifler, og bærene to til tre steiner. Hagtornartene bastardiserer lett og er derfor vanskelige å skille fra hverandre. Blomstringstiden er fra mai til juni. Andre hagtornarter, som også delvis blir brukt i medisinsk sammenheng, er C. azarolus L., azarolhagtorn, med guloransje frukter; C. nigra, hagtorn med sorte frukter, C. pentagyna, hagtorn med fem fliker og matte frukter i mørk purpur og C. laciniata, den orientalske hagtornen med små, pæreformede, røde frukter.

 

Forekomst

Hagtorn vokser helst i skogkanten og i lys løvskog eller kratt opp til 1500 moh. Den blir ofte plantet som hekk. Hagtorn er hjemmehørende i Mellom-Europs, men arten C. monogyna er utbredt også i Nord-Afrika og Sørvest-Asia.

 

Bearbeidelse

Bioforce fremstiller en grunntinktur og et vinmaserat av de friske bærene fra C. monogyna og C. laevigata. Til tilbereding av te brukes for det meste tørkede blad med eller uten blomster. I homøopatien kommer flere av plantedelene til nytte. Av bærene kan man lage marmelade, kompott eller brennevin.