Cimicifuga racemosa (L.) Nut

Historie

Det latinske navnet Cimicifuga er avledet fra cimex som betyr «lus», og fra fugo som betyr «flukt», og stammer fra fugáre, «å slå på flukt, fordrive». Dette navnet, så som også den tyske betegnelsen Wanzenkraut (= luseurt) har planten fått på grunn av blomsterstandens frastøtende lukt – denne skal fordrive bladlusene. Artsnavnet racemosa betyr «drueaktig».

Cimicifuga-roten er et gammelt legemiddel, brukt av indianerne i Canada, Wisconsin og Missouri, mot følgene av slangebitt og som smertelindring ved fødsler – herav de amerikanske folkelige navnene «snakeroot» og «squawroot». I det 19. århundret gjaldt ormedrue som et slags vidundermiddel ved behandling av tuberkulose, febertilstander ved reumatisme og Chorea (St. Veitstanz). I skolemedisinen er den blitt glemt bort. Gjennom utprøvingen innen homøopatisk legemiddelutvikling har den imidlertid fått ord på seg for å være et viktig middel ved kvinnesykdommer.

Botaniske kjennetegn

Fra den kraftige rotstokken som ringler seg vokser det opp en urteplante som kan bli inntil to meter høy. Den har store, langstilkede, tredelte og grovt sagtannete blad. Blomsterstanden danner en lang, slank sammensatt klase med hvite, mangebladede blomster med en ubehagelig lukt. Om høsten danner det seg tykke, ovale belgkapsler på cirka 5 mm. Disse har tallrike brune, flate frø. Blomstringstiden er juli måned.

Forekomst

Ormedrue er hjemmehørende i den østlige delen av det nordamerikanske kontinentet og trives i tett skog, hekker og skogslysninger på fuktig eller tørr mark. Actaea spicata, «trollbær», er hjemmehørende i Europa, og Cimicifuga europaea, planten tyskerne kaller for «stinkende luseurt», er bare å finne i Øst-Europa.

Bearbeidelse

A. Vogel anvender grunntinkturen fra friske rotstokker med røtter. Disse graves opp om høsten ute i naturen hvor de er viltvoksende. Den homøopatiske dillusjonen blir fremstilt ved å riste for hånd.