background

Allium sativum L.

Hvitløk

Hvitløk


Historie

Hvitløken er en gammel kulturplante opprinnelig fra de sentralasiatiske steppene. Allerede i gammelindisk medisin var den et beskyttet legemiddel. På samme måte som vanlig løk (Allium cepa) fant hvitløken sin vei over Det nære Østen til Egypt. Der ble begge disse plantene dyrket. Gjennom kultiveringen fjernet egypterne den skarpe smaken fra både løken og hvitløken og gjorde dem til vanlige næringsmidler. Kheopspyramiden kunne ikke blitt bygd uten reddik, løk og hvitløk. Takket være disse grønnsakene ble de enorme menneskemengdene beskyttet mot utmattelse og infeksjonssykdommer. Prestene fikk imidlertid ikke lov til å spise hvitløk fordi løken ble sett på som hellig, som en guds gave og som et afrodisiakum. De varmende og opphissende hvitløksbåtene fant sin vei vest- og nordover, hvor løken ble brukt som mat-, krydder- og legemiddelplante av grekerne, romerne, gallerne og germanerne. Hvitløken beskrives av Hippokrates og Dioskurides og i middelalderens urtebøker. Det nordiske gudediktet Edda kaller hvitløken for demonenes forsvarsmiddel. Tidligere ble den brukt i andre sammenhenger enn hva som i dag er vanlig. Lonicerus skrev at hvitløken var en «theriak for bøndene», det vil si et middel som hjalp mot alt. Han anbefalte den mot «svulster i magen» fordi den myket opp «svulsten», åpnet den og trakk ut pusset. Hudlidelser, infeksjoner, ormangrep, nyreproblemer, katarr i bronkiene og mageonde var de områdene hvor løken først og fremst ble brukt. Ifølge Lonicerus måtte man hele tiden passe på å plante ny hvitløk ved hjelp av feddene, for i det sjette året blir moderløken giftig. De gamle grekerne og romerne kalte hvitløken for scorodon. Det etymologiske opphavet til ordet Allium er usikkert. Det ses i sammenheng med det latinske ordet olere, «lukte» eller med det greske hallesthai som betyr «å springe ut» på grunn av den hurtige veksten. Sativum har sammenheng med «å så». Opprinnelsen til det gamle ordet løk, som er å finne i alle germanske språk, er ennå ikke klarlagt. På gammel høytysk heter hvitløk klobelouh, clofolauh fra clobo, «å dele» eller «klo», med henblikk på feddene som hvitløken er satt sammen av. Det tyske navnet Knoblauch betyr altså opprinnelig «spaltet løk»

I mange kulturer har hvitløken sin faste plass i ernæringen til tross for sin bitende lukt. Ifølge dr. Vogel kan man unngå dårlig ånde ved å spise persille. Det ville være til egen fordel om vi kunne være litt mer tolerante når det gjelder denne lukten, for utallige, offentliggjorte studier har dokumentert at hvitløken har et bredt virkningsfelt.

 

Botaniske kjennetegn

Hvitløken er en plante med lang levetid som utvikler seg fra en løk. På det harde, flate løkhodet som er dekket av røtter på undersiden, sitter den avlange hovedløken og tett rundt denne de krumme sideløkene som kalles fedd. Hvert fedd er dekket av et hvitt, hudlignende skall. Til sammen danner disse den knapt knyttnevestore hvitløken.

Det 30–80 cm høye, nakne blomsterskaftet springer ut fra hovedløken. Nederst er det omgitt av en rørformet bladslire, ovenfor dette har det for det meste fem, rette, lange tilspissede løkgrønne blad, og på spissen sitter blomsterskjermen som er omgitt av er linjeformet, spisst, hvitt høyblad. Blomsten, som for det meste er steril, har seks perigonblad. Mellom disse befinner det seg små, runde til eggformede yngelløk som danner nye planter når de faller ned på marken. Blomstringstiden varer fra juli til august.

Forekomst

Allium sativum dyrkes over hele verden i varme, tempererte områder og benyttes hovedsakelig som krydder og grønnsak.

Bearbeidelse

A. Vogel bruker oljemazerat fra de ferske hvitløksfeddene og knollolje som blir bearbeidet til myke gelatinkapsler.

 

Om Alfred Vogel

Les den fascinerende historien om Sveits mest berømte naturopat og herbalist.

Les mer her