background

Panax ginseng C.A. MEYER

Ginseng

Panax ginseng


Historie

De første sporene av en ginseng-beskrivelse er å finne i den berømte Chiu-zhang-teksten, en kinesisk fremstilling av skapelsesberetningen. I Korea, Kina og Japan har denne roten hatt høy anseelse gjennom 2000 år. Ifølge prinsippene i kinesisk medisin understøtter den Nyre-Qi (virker styrkende og forlenger livet), kjøler ild (senker feber), formerer jorden (styrker milt og mage, finner fram gull (hjelper lungene), åpner hjertet, utvider kunnskapen, får slimansamlinger til å renne ut og virker mot alle sykdommer.

På grunn av sin menneskelignende form ble planten ofte satt i sammenheng med naturens gudebilde. Den tro oppsto at den allmektige fjellånden sendte menneskeheten en liten vindundergutt i skikkelsen til en menneskelignende rotfrukt, som reddende engel og forløser, og at bare de verdige ville kunne finne den gullgule roten.

Vill ginseng var en kostbar raritet, og ginsengsankerne levde farlig. Man begynte med kultivering av Panax ginseng i Japan i 1710, i 1760 i Korea og omkring 1900 i Kina. I begynnelsen av det forrige århundret fikk man «Korean Research Institute» i Daejon. Her blir det jevnlig avholdt ginseng-symposier. I Øst-Asia er Panax ginseng den dag i dag den mest brukte legeplanten.

Til Europa kom ginseng i tidlig middelalder med arabiske kaffefolk. Men på grunn av uforstand ble den menneskelignende roten først forbannet som en «maurisk djeveltingest». Kunnskapen om den medisinske virkningen fikk man først i det 17. århundret da nederlenderne hadde brutt det oversjøiske handelsmonopolet til de iberiske maktene ved hjelp av hollandske misjonærer i Vesten. Willem Piso (1611–1678) forfattet den første monografien under navnet «Ninzin», og utløste dermed den første store ginseng-boomen. Men snart verserte det forskjellige ekspertmeninger. De rasjonelt tenkende medisinerne i Europa fant den lovpriste vidunderdrogen suspekt, og dermed ble den strøket fra europeisk farmakopeen i 1800. Først i de siste femti årene har interessen for ginseng igjen blitt vakt i Vesten. Siden 1972 har forskergrupper ved «Ginseng Research Institute» i New York prøvd å finne nøkkelen til virkningsstoffene og innholdet i ginsengroten. I mellomtiden hører den til blant de urtemedisinene som er mest undersøkt og får derfor stadig større betydning også i Vesten.

Slekten Panax har navnet sitt fra Panacea, den greske gudinnen som kunne lege alt. Ordet settes sammen av pan som betyr «alt», og akos som betyr «helbredelse», altså et middel mot alt. Navnet ginseng inneholder de kinesiske ordene gin, schin, jen som betyr «mennesker» og seng eller shen, som betegner den kjøttfulle, bitre roten, altså «menneskerot». Denne sammenhengen minner om europeisk alrune. Denne roten har også en menneskelignende skikkelse.

 

Botaniske kjennetegn

Den sterke, opprette, 30–80 cm høye planten har en naken, rund stengel som forgreiner seg mer og mer jo eldre den blir. Den langstilkede bladgruppen består av fem mørkegrønne, lange, eggformede blad på 7–20 cm. 15–30 av de hvitgrønne, tvekjønnede blomstene danner 1–3 skjermer. Fra disse utvikler det seg ertestore kuleformede skarlagensrøde, glatte og glinsende steinfrukter med to frø. Den gule, spoleformede rotstokken er delt som en hånd i enden, og noen ganger har den en menneskelignende form. Blomstringstid er juni til juli.

 

Forekomst

Panax ginseng finnes en sjelden gang viltvoksende i skyggefulle fjellskoger i Øst-Asia og Nepal til Mandsjuria. Den dyrkes og stelles med stor innsats i Nord-Kina, Mandsjuria, Ukraina, Korea og Japan. Ett år etter såing på tørr leirgrunn eller søle flyttes de kraftigste plantene til en plantasje. Der skal det ikke har vokst ginsengplanter på 10–15 år for å forhindre råtning av røttene. I tillegg må planten hele tiden beskyttes mot solen og mot skadedyr, og den må ha god og differensiert gjødsling. Røttene høstes i det fjerde til sjuende året. I Nord-Amerika blir den mindre virksomme Art P. quinquefolius kultivert.

 

Bearbeidelse

A. Vogel anvender den fortykkede, alkoholholdige ekstrakten fra hele roten fra hvit ginseng og bearbeider den til tabletter. Alt etter foredlingsform skiller man mellom hvite og røde ginsengrøtter. For hvit ginseng blir de nyhøstede ginsengrøttene vasket og skrapt av. Så følger tørking i solen eller det gjøres kunstig ved 100°–200 °C. Ved en slik prosedyre går de ytre, mørke lagene i korkvevet tapt. I Kina og Japan er det den røde ginsengen som gjelder. Ved en eldgammel konserveringsmetode blir de nyhøstede røttene behandlet med vanndamp på 120°–130 °C i to til tre timer og deretter tørket. Etter tørkingen er de røde, hornaktige og gjennomsiktige. Fargeutviklingen kommer med vanndampbehandlingen på grunn av reaksjoner av typen Maillard-reaksjon (reaksjon mellom reduserende sukker og aminosyrer).