background

Lachesis muta (ikke plante)

Buschmeister / Pit viper (slange)

Lachesis muta


Historie

Menneskene har til alle tider møtt slanger med så vel interesse som frykt. I religion, kunst, sagn og eventyr, men også i mystiske og medisiniske riter blant mange folk spiller slangen en viktig rolle. I Bibelen leser vi om slangen i paradiset, i norrøn mytologien om Midgardsormen og egypterne dyrket slangeguden Aphophis. Naturmedisinens gud, Asklepios, hadde opprinnelig en slanges utseende og bar eskalupstaven (denne har en slange tvunnet rundt seg) som attributt. Eskalupstaven er fremdeles legekraftens signum. Asklepios’ datter Hygieia, sunnhetens gudinne, blir fremstilt med en slange som tømmer en skål med gift. Slangen gjelder som symbol for slankhet, mildhet og visdom, men også for falskhet, forførelse og synd. I vanlig språkbruk blir slangen ofte forstått som symbol for lumskhet og ondskap. For eksempel er hodet til Medea, en av de tre gorgonene, dekket med slanger. Allerede i de eldste tider ble slanger brukt som legemiddel. Antiochus III, konge av Pergamon (242–187 f.Kr.), Mithridates VI. Eupator, konge av Pontus (132–63 f.Kr.), og dronning Kleopatra (69–30 f.Kr.) interesserte seg for giftslanger. De ønsket å finne en universell motgift som skulle beskytte dem mot angrep. Mithridates’ theriak-latwerge ble kjent og berømt under navnet «Antidotum Mithridaticum» og ble brukt som motgift ved bitt eller stikk fra slanger, edderkopper og skorpioner helt til sent i middelalderen.

Flere slangegifter ble tatt i bruk av den homøopatiske legen dr. Constantin Hering (1800–1880), grunnleggeren av det nordamerikanske akademiet for homøopatisk medisin. Under et opphold i Surinam (1827–1833) tok han gift en Buschmaster, slangen de innfødte var så redde for, og testet den i potensert form på seg selv og andre forsøkspersoner. Deretter undersøkte han forskjellige slangegifter og publiserte resultatene.

Av navnene til de tre døtrene til Zeus og Themis, moirene (= skjebnegudinnene) Klotho, Lachesis (= den som deler ut livstråden) og Atropos, blir to brukt som slangenavn. Muta er avledet fra latinsk mutus for «stum». Linné hadde opprinnelig gitt Buschmeister navnet Crotalus mutus, altså «stum klapperslange».

Buschmeister ble gitt forskjellige navn av indianerne og de innfødte i de midtre og søramerikanske statene. Hos Amazonas-indianerne heter den surucúcú, i Bolivia verrucosa eller cacabela muda, i Columbia og Ecuador rieca, på Trinidad magepire eller zarama, i Panama mapana og i Venezuela guaima eller daya.

Zoologiske kjennetegn

Buschmeister er den farligste, og med en lengde på 170–270 cm, unntaksvis opp til 400 cm, også den mektigste giftslangen i Amerika. Det flate, brede hodet skiller seg tydelig fra halsen. Øynene er påfallende små med runde pupiller. De spesielt lange hoggtennene er rørtenner på bevegelige sokler. Samtidig som kjeven klappes igjen, blir sekretkjertlene som befinner seg under øynene, presset tomme på grunn av kontraksjonen, og de tømmer innholdet sitt i kanalene som fører ut giften til de to gifttennene. Disse fungerer som en injeksjonsnål i bittsåret. Interessant er det at giften til én slange ikke er giftig for den samme slangearten, men dødelig for andre. Og enhver slange kan selv dosere mengden gift.

I det ytre minner Buschmeister om klapperslangen. De kraftige, krummede skjellene er spaltet. De omgir midten av kroppen i 35–37 rekker. Buschmeister har ikke noe rasleorgan på enden av halen, men en hornlignende pigg og foran denne et skjold. Når slangen blir opphisset, lager den en plystrelyd med skjoldet. Den lyse, gulbrune til rødlige oversiden av kroppen er dekket av et sort, glinsende, rombisk mønster med lysegule striper og en gul prikk i midten. Oversiden av hodet har sorte flekker. Et mørkt bånd ved tinningen forbinder øye og munnvik. Under magen glinser den ensfarget gulhvit. Den enorme slangen, som holder seg på marken, er aktiv om natten og ernærer seg av små gnagere. De kvinnelige slangene legger cirka 7,5 cm lange egg som de vokter inntil ungene kryper ut. Fordi Buschmeister stiller helt bestemt krav til temperatur og luftfuktighet, er den ikke lett å holde i fangenskap.

Forekomst

Buschmeister er hjemmehørende i urskogen i Mellom- og Sør-Amerika. Den er svært sky og blir derfor ikke ofte sett.

Bearbeidelse

Fra slanger som holdes fanget, blir gift presset ut manuelt eller ved hjelp av elektrisk pirring av giftkjertlene. Fersk gift sentrifugeres og tørkes i eksikkator under vakuum ved 37°C eller frysetørres (med lyophiliser). Buschmeister avgir den største giftmengden av alle giftslanger: 280– 450 mg tørrgift. Crotalusarten regenererer giften sin relativt langsomt slik at «melkingen» ikke kan gjøres mer enn omtrent én gang i måneden. Giften består av glinsende, for det meste gulaktig fargede, amorfe partikler av kristallin karakter. A. Vogel anvender bearbeidet slangegift i overensstemmelse med den aktuelle homøopatiske legemiddelboken HAB (Homöopathisches Arzneibuch). Potenseringen av dillusjonen følger ved håndristing.