background

Ginkgo biloba L.

Ginkgo


Historie

Ginkgotreet er den eneste nålevende representanten for ginkgofamilien – en familie som hadde sin viktigste utvikling på dinosaurenes tid. Derfor kaller man treet for en «levende fossil». For 150 millioner år siden var Ginkgoinae også utbredt i Europa, men i løpet av istiden trakk den seg tilbake herfra. Bare Ginkgo biloba overlevde, sørøst i Kina, hvor treet ble æret som «erkjennelsens tre» og tatt inn i kulturen. I tradisjonell, kinesisk medisin var ginkgofrøene et skattet legemiddel mot tuberkulose, noe som hadde sin årsak i deres sterke antibakterielle virkning. Frøene ble også brukt som expektorans, sedativum, digestivum og antelmintikum. Fra Kina kom treet til Korea og Japan, hvor det gjerne ble plantet ved templene. Ginkgotreet ble beskrevet i 1712 av den tyske legen og naturvitenskapsmannen Engelbert Kämpfer som fikk kjennskap til treet under en toårsperiode i Japan. Rundt 1730 ble det første eksemplaret plantet i Europa, i den botaniske hagen i Utrecht. Siden den tid har europeerne satt stor pris på dette treet. I dag er ginkgotreet spredt over hele verden og godt likt takket være sin skjønnhet og sin motstandskraft mot luftforurensing og insektangrep. Mannlige trær er mer elsket enn de kvinnelige fordi modne frø brer ut en ubehagelig lukt. Det vitenskapelige navnet fikk Ginkgo biloba i 1771 av botanikksystematikeren Carl von Linné, som rettet seg etter det navnet Engelbert Kämpfer hadde gitt treet. I Japan heter treet ICHÔ (uttalt: itschoo) eller ICHÔ NO KI (ichô-tre), de populære nøttene kalles GINNAN. Skrifttegnet for tre og nøtt skrives som følger:

Det første tegnet uttales GIN og betyr «sølv». Det er satt sammen av tegnet for «gull, penger, metall» og «god». Det andre skrifttegnet er satt sammen av tegnet for «tre» og «munn», blir uttalt ANZU og betyr «aprikos». Ginkgonøttene blir brukt i forskjellige, japanske tradisjonelle retter. Ristet og lett saltet smaker de, med sin litt bitre aroma, utmerket til sake eller øl.

 

Biologiske kjennetegn 

Ginkgotreet er et 30–40 m høyt, tvebo tre med et stammeomfang på opp til 4 m. Det kan bli 4000 år gammelt. De første blomstene kommer etter 25 år, men fruktbarheten kan holde seg i 1000 år. Den lysegrønne barken har grove furer. Bladene er enten enkle og spredt på lange spirer av året eller står i bunter på korte spirer. De har en karakteristisk vifteform, og alt etter treets alder er de lappete eller helrandete. Nervene løper parallelt, noe som vitner om utviklingshistorisk slektskap med nåletrærne. Om høsten blir bladene gullgule og faller av. De kvinnelige blomstene består av en kort stilk med to frøanlegg. De står enkeltvis i bladhjørnene eller flere sammen på kortskuddene. De noe større mannlige blomstene er rakleaktige og står også på kortskuddene. Befruktningen skjer ved hjelp av fribevegelige spermatozoider og foregår først cirka fem måneder etter bestøvningen. De modne frøene (som ofte feilaktig blir kalt frukter) utvikler seg til gule kuler med et tverrsnitt på cirka 3 cm. Den harde, kjøttaktige, ytre huden har en ubehagelig lukt av smørsyre. Frøene blir raspet eller vasket før bruk, og frøkjernene blir tatt ut av det harde skallet. Blomstringstiden er fra april til mai.

 

Forekomst

Ginkgotreet vokser naturlig i store bestander i Kina, Japan og Korea. I Europa kultiveres det.

 

 

Bearbeidelse

A. Vogel fremstiller en grunntinktur fra de friske bladene på Ginkgotreet.