Aralia racemosa L.

Historie

I Nord-Amerika, der amerikansk spikenard er hjemmehørende, pleide urtesamlere og eklektikere araliarøtter som middel mot lungesykdommer som hoste, katarr og tuberkulose samt kvinnesykdommer som leukorrhoe (utflod), uterusprolaps og klorose. Man brukte også planten som diaforetikum, antireumatikum, stomakikum og expektorans. I 1867 fikk Hale planten av amerikanske eklektikere innenfor homøopatien. Aralia skal være det kanadiske navnet for det tyskerne kaller Bergangelika, racemosa stammer fra det latinske racemus som betyr «drue» og henviser til de drueformede blomsterstandene.

 

Botaniske kjennetegn

Amerikansk spikenard har en gulhvit, tykk, knollignende og forgreinet rotstokk som lukter godt. Fra det svampaktige vevet renner det en gulaktig melkesaft. Fra røttene vokser det opp en hardfør urteplante. Denne har bunter med greinlignende stengler. Disse har riller, er stive og delvis forvedet. Stengelen blir opp til 1,5 m høy. De store, opp til 20 cm lange eggeformede bladene er 3–5 ganger finnete. Blomstene er små og grønnlig-hvite og danner kuleformede skjermer i lange blomsterklaser rundt aksen eller i enden av stengelen. De nesten runde bærene er mørkerøde til purpurfargede. Blomstringstiden er fra juli til august. I Amerika og Asia er planten ofte å se i form av busker eller trær med tykke greiner som til dels er piggete. I Europa er det kun eføyen som representerer Araliaceae-familien (eføyfamilien).

 

Forekomst

Aralia racemosa hører hjemme i de skogkledde fjellene i Nord-Amerika fra midten av Canada til Virginia. Planten vokser på steinete, næringsrike elvebredder. 

 

Bearbeidelse

A. Vogel anvender den dillusjonen som er aktuell ifølge den homøopatiske legemiddelboken HAB (Homöopathisches Arzneibuch). Det er de friske, underjordiske delene av Aralia racemosa L som benyttes. Disse stammer fra kontrollert, biologisk dyrking.

I opphavsområdet brukes planten til hostesirup, tinkturer og infusere.